BOARDTRACK RACING
I motorsykkelhistoriens spede barndom oppsto fenomenet boardtrack racing, den kanskje villeste og mest brutale form for motorsport som noensinne har eksistert.
(UPDATED 2018-10-10 10:15:10)

Web.red.
Boardtrack ble utrolig populær på 1910 og -20 tallet, og på banene konkurrerte ikoniske ameri-kanske merker som Harley-Davidson, Indian, Emblem, Jefferson Waverly, Pope, Merkel, Flying Merkel, Thor, Excelsior og Cyclone. Fryktløse menn raste rundt store trebelagte ovalbaner på topptrimmede motorsykler uten bremser på en ferd mot seier eller død og fordervelse.

Boardtrack racing var en kamp med enkle midler, og våpenet var 1000cc V-twin motorsykler. De kunne på en middels god dag lett utkonkurrert senere superbikes så lenge det ikke var noen svinger i sikte og føreren klarte å håndtere den eksplosive upåliteligheten i sykkelen under full belastning.

Enorme baneanlegg
Trebanene, eller motordromes som de ble kalt, var imponerende konstruksjoner. Den første tre-banen i USA var Los Angeles Motordrome, og ble bygd i 1910 i det som i dag er området Playa del Ray. Enkelte baner hadde enorme dimensjoner, og en lengde på over tre kilometer (2 miles) i 50 meters bredde var ikke uvanlig. Noen var kortere med en lengde på en mile (1600 meter) og noen var på en halv mile (800 meter). Hellingen i kurvene kunne ofte være opp mot 45 grader, og enkelte baner hadde helling på 50 grader og mer. Banene var bygd i store og komplekse gitter-konstruksjoner, en byggeform som var vanlig i USA på den tiden. Mange jernbanebroer, og senere også berg-og-dalbaner ble bygd på denne måten. De enorme konstruksjonene hadde kun et formål, nemlig å bære vekten av tredekket over. Tredekket ble lagt av enten 2 x 2" eller 2 x 4" ubehandlet materiale, og dekket skulle være så grovt som mulig for at hjulene skulle få maksimalt feste.

Det var ikke uvanlig at det skulle kjøres løp på over 300 miles (480 km), og på enkelte race stilte over tretti sykler til start. Tredekket raskt svært glatt, noe som skyldtes motorenes "total-loss oil lubrication system" hvor forbrukt olje ble sluppet rett i bakken. Det etter hvert oljetrukne tredekket ble ikke bare sleipt, men hadde også en ødeleggende effekt på dekkene som sakte gikk i oppløsning og gjorde de raske men bremseløse syklene enda vanskeligere å håndtere. For å få bort oljen ble tredekket sprøytet med lut mellom løpene, noe som gjorde det enda verre for førerne ettersom luten sprutet opp og førte til brannskader. Noen førere fikk varige synsskader av å få lut i øynene, og noen mistet synet helt.

Hasardiøst
Syklene var raske, og de fleste racebikes på den tiden ytet rundt 40-55 hestekrefter som var ganske imponerende med tanke på at motoren var plassert i en forsterket versjon av en sykkel-ramme. Hvis man tenker på at de raskeste syklene lett kunne komme opp i hastigheter opp mot 115 mph (185 km/t) i de sterkt doserte kurvene og at regnvær ikke ble regnet som grunn for å stoppe løpene, skjønner man lett at boardtrack racing var en svært hasardiøs og farlig sport!

Å gå i bakken var alltid ensbetydende med store og ofte fatale skader, noe som ikke minst skyld-tes det oppsplintrede og ødelagte banedekket. Overlevde man fallet så var ikke faren over, for en skadet fører liggende på banen hadde store sjanser for å bli overkjørt av andre konkurrenter. Uten bremser og på det sleipe underlaget var en unnamanøver høyst risikabelt og nesten umulig uten selv å gå i bakken.
Les hele den fascinerende historien om boardtrack racing i Biker Journalen 6/2018. I salg nå.

Husk at abonnenter alltid får bladet tidligere, billigere og rett i postkassa! Abonner her!

   

Biker Journalen | Box 2928 | 7438 Trondheim | Tlf 92 88 45 60  | Send email | Org.nr: 983 170 501

 sitemap
Admin